Emballasje, velsignelse eller en forbannelse?

Emballasje velsignelse eller en forbannelse | tasamfunnsansvar
Av Jens Olav Flekke Daglig leder Dagligvarehandelens Miljøforum

Det skulle en død hval til for å få i gang forsøplingsdiskusjonen i Norge. Det naturvernorganisasjoner og andre spesielt interesserte har påpekt og vært bekymret over lenge, fløt opp til overflaten sammen med den stinkende gåsenebbhvalen på Sotra. Hvorfor nå? Hvorfor må ting på TV i beste sendetid før vi fatter hva som skjer? Søpla er ikke ny, den har kanskje vært der i 50 år. Alle som har vært et stykke utenfor egen dørstokk har sett elendigheten med selvsyn. Få har reagert. Få har plukket opp. Og havforsøpling dreier seg om mer enn emballasje.

Mennesket har til all tid brukt emballasje til å ta vare på mat og eiendeler. Det startet med leirkrukker. For 60-70 år visste ingen hva plast var. Mat var i hovedsak lokalprodusert, fisket eller skutt. Våre bestemødre var hjemmeværende, syltet på arvede Norgesglass, speket, røkte eller saltet lokal fisk og kjøtt. Mange hadde potet binge i kjelleren. Jeg husker min lokale butikk fra 60 tallet. Sortimentet var smalt. Kroppene våre var stinne av brun eller hvit saus, alternativer eksisterte ikke. Når familien skulle dra til på lørdagskvelden, ble det Joikakaker eller Spagetti a la Capri på boks. Matsvinn eksisterte nesten ikke. Vi likte alt og spiste opp det vi fikk.

Senere begynte matvarer å flyte på kryss av landegrensene. Avstand betydde plutselig lite og arvede Norgesglass ble støtt ut i kulden. Husmødrene hadde jobb utenfor hjemmet, mer penger, dårligere tid og kjøpte maten nesten ferdig. Dagligvarebutikkene ble færre og større. En vanlig familie har ca. 300 dagligvareartikler hjemme, sortimentsbredden og valgene er store. Et supermarked kan ha opp mot 20.000 artikler, en mellomstor butikk 5000. Men man klager på utvalget, og er skuffet hvis favorittbrødet er utsolgt når man kommer 5 minutter før stengetid.

Av maten vi nå spiser er halvparten produsert i Norge, inkludert dyre- og laksefor er tallet lavere. Uten importvern ville tallet vært enda lavere. For å håndtere logistikken, begrenset holdbarhet og stort sortiment, trengs sofistikerte prognose-, produksjons- og logistikksystemer. Uten emballasje og strekkoder hadde verdikjeden brutt sammen eller i beste fall blitt veldig kostbar. Emballasje skal beskytte mot skade, ha plass til lovbestemt forbrukerinformasjon, ha strekkoder for bruk i kassa, oppfylle lovbestemte krav der resirkulert materiale ikke kan ha matkontakt, osv. I følge Østfoldforskning er miljøavtrykket fra emballasje svært lavt i forhold til avtrykket med å produsere- og enda verre kaste mat. FNs matvareprogram har anslått at det produseres nok mat i verden til å mette 12 milliarder mennesker. Med 8 milliarder på kloden er det statistisk mer enn nok mat til alle. Men 1,3 milliarder tonn (1/3 av alt som produseres) kastes og nesten 1 milliard mennesker sulter. Å emballere mat som kastes er ikke bærekraftig. Vi må spise opp, det beste miljøtiltaket som finnes. Da blir det også mindre emballasje.

Norge har gode returordninger for avfall. Tidligere Miljøminister Torbjørn Berntsen, min miljøhelt, ga næringslivet lov til å ordne opp selv via frivillige produsentansvarsordninger i samarbeid med myndighetene og administrert av Grønt Punkt Norge. Produsentene forhåndsbetaler gjenvinningskostnadene for emballasjen de setter på markedet. Verdikjeden skjerper seg nå mot økte krav fra EU. Det får vi til og er glade for at kravene kommer.
Det er ingen laurbær å hvile på og havstrømmene har ingen grenser. Prognoser for emballasjebruk peker oppover. Jo flere mennesker som løftes ut av fattigdom, jo flere forbrukere. Endrer vi ikke adferd går det galt til slutt.

10 milliarder munner skal ifølge FN mettes i 2050, befolkningsveksten vil komme i byer. Det går ikke uten emballasje. Dette handler om de som skal leve etter oss, dvs. våre barn og barnebarn. Verden trenger politikere som forstår utfordringen, tar tøffe avgjørelser ut over egen valgperiode og eget land. Utfordringen er internasjonal. Forbud og avgifter løser ingen ting, er konkurransevridende og gjør varer dyrere og de fattige fattigere. Den overordnede styringen må være politisk, men i samarbeid med næringslivet. Emballasjens funksjon må ikke drukne i støyen fra hvalen. Så lenge vi ser på avfall som avfall har vi et problem. Har avfall verdi så blir det ikke avfall. Råvarer må gå i ring, aldri forlate sirkelen. Alle materialer må kunne gjenvinnes. Tilførselen av avfall til verdenshavene må skrus av og det må ryddes i gamle synder.

Fattige og folkerike land mangler infrastruktur for å håndtere brukt emballasje og avfall. Det fremstår som avgjørende at produsentansvarsordninger må innføres der slike ikke finnes, og være forhåndsbetalt av produsenten før varen sendes til markedet. Store internasjonale merkevareprodusenter bør gå foran og bidra til redusert avfallsproduksjon. Ingen overlever på sikt av å kvele kundene sine i et hav av avfall. Arbeidsløse hender kan da angripe problemet der avfallet finnes, først og fremst på strendene og langs vassdragene. Hvert ledd må kunne tjene litt, helt til materialet er tilbake der det skal gjenvinnes eller i verste fall brennes eller deponeres. Et columbi egg for merkevarevareprodusentene, for dette vil gi arbeidsløse fattige inntekt og skape nye konsumenter.

Det nystartede Handelens Miljøfond, basert på frivillig vederlag fra bæreposen, vil med årlige inntekter på over 300 millioner utgjøre en forskjell her hjemme, og kan også bidra med kunnskap ute. Alle som forsøpler må ta sitt ansvar, båt- og fiskeribransjen er eksempler på en betydelig avfallskilde uten produsentansvarsordning. Emballasjen må utvikles og politikere må slutte med symbolpolitikk. Noe plast vil erstattes av materialer som ikke er fossilbaserte, men likevel lar seg gjenvinne. Fossil plast vil dessverre være det førende materialet i overskuelig fremtid. Om gåsenebbhvalen blir kvalt av bioplast eller fossil plast tror jeg ikke den bryr seg så mye om.

Avfall i naturen kommer ikke dit av seg selv. Slutt å kast, begynn å rydd! Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjør noe.

Bildetekst: Jens Olav Flekke på Grønlad i sommer