Hvordan unngå bærekraftvasking?

Hvordan unngå bærekraftvasking?
Av Heidi Furustøl, daglig leder av Initiativ for etisk handel

Det er en veletablert sannhet at bærekraftmålene ikke kan oppnås uten næringslivet. Dessverre henfaller mange bedrifter til «cherry picking» av bærerkraftmål istedenfor å se på hele forretningspraksisen og hvilken effekt den har på miljø, arbeidstakerrettigheter og korrupsjon.

De færreste norske bedrifter bedriver utbytting og miljøødeleggelser med viten og vilje og hele 9 av 10 ledere mener bærekraft er viktig. Men spør du om de vet hvor varene er produsert svarer 3 av 4 nei. Elektriske biler bidrar til nullutslipp samtidig som kobolten i batteriet med stor sannsynlighet er gravd ut av små barnehender i gruvene i Kongo. Uten systematikk og sammenheng i bærekraftarbeidet, er det vanskelig å sikre at bedriften lever opp til standarden og resultatet kan bli utilsiktet bærekraftvasking.

Det å ikke vite kan medføre betydelige økonomiske konsekvenser for bedriften, som følge av tap av omdømme, forsinkede eller uteblitte leveranser eller forringet kvalitet på produktet. Klimaendringer vil føre til at råvarer blir mangelvare og tvinge bedriftene til å finne nye innsatsfaktorer og lage nye produkter. Investorer kan utebli og ansatte vil velge arbeidsplasser med tydeligere bærekraftprofil.

Norske bedrifter og offentlig sektor handler med land i hele verden. Nesten en fjerdedel av all import kommer fra Asia der risikoen for brudd er høy. Tar vi ansvaret for mennesker og miljø der våre produkter og råvarer produseres?

Ifølge ILO (FNs internasjonal arbeidsorganisasjon) er rundt 25 millioner mennesker fanget i tvangsarbeid. Det finnes 126 millioner barnearbeidere og flere hundremillioner arbeidere som jobber under dårlige arbeidsvilkår med ekstrem overtid, lønn som knapt holder til mat, i helsefarlige fabrikker, der de blir utsatt for fysisk, psykisk og seksuelle overgrep. Ingen business, uavhengig av sektor kan ignorere den potensielle negative påvirkning den har på et lokalsamfunn, arbeiderne og miljøet, og det holder ikke å si at en «ikke visste».

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) representerer den globale standarden for næringslivet. UNGP slår fast at staten har ansvar for å beskytte sine innbyggere mot menneskerettighetene, og næringslivet har ansvar for at deres forretningspraksis ikke ødelegger miljøet eller bryter menneskerettighetene. Bare staten er juridisk bundet av UNGP, men heldigvis er det en rekke bedrifter som bruker UNGP og aktsomhetsvurderinger for å få orden på egen forretningspraksis og leverandørkjeder. Det er også en økning av nasjonale lover som pålegger næringslivet å rapportere på hva de gjør for å unngå tvangsarbeid og moderne slaveri i sine leverandørkjeder. Den mest kjente er Modern Slavery Act i Storbritannia hvor blant annet norske Equinor er pålagt å rapportere.

Her i Norge er det nettopp nedsatt et Etikkinformasjonsutvalg som en viktig del av regjeringens bærekraftarbeid. Utvalget skal vurdere om norsk næringsliv skal pålegges en informasjonsplikt til å opplyse hvor og hvordan varen er blitt produsert. Informasjonsplikten er et middel som skal føre til at næringslivets innsats for å forbedre arbeidsvilkårene i leverandørkjedene øker. Den økende lovreguleringen betyr at de bedriftene som allerede har systematikk og rutiner på plass vil få en konkurransefordel i motsetning til de bedriftene som ikke har fulgt med i timen.

I en undersøkelse blant Initiativ for etisk handel (IEH)s, NHOs og Virkes medlemmer gjennomført i våres, svarte norske ledere at bare halvparten har etablert en innkjøpsstrategi som ivaretar bærekraftig innkjøp, og bare 15 prosent har KPI-er på bærekraft. Styrene må derfor i mye større grad etterspørre bærekraftmål og måle resultatene av dem.

Å få oversikt over de reelle arbeids – og miljøforholdene i komplekse leverandørkjeder krever målrettet innsats og prioriteringer i kartleggingsarbeidet. Så hvordan jobber man praktisk med bærekraft?

Bedrifter må ta tak i utfordringene i egen leverandørkjede og rapportere åpent om status og fremdrift i bærekraftarbeidet. Første fase innebærer en solid forankring av bærekraftarbeidet både i toppledelsen, i bedriftens retningslinjer og i virksomhetens styringssystemer. Hos Initiativ for etisk handel må alle medlemmer underskrive IEHs etiske retningslinjer hvor ILOs kjernekonvensjoner inngår som et sentralt element, og alle medlemmene oppfordres til å ha åpne leverandørlister. 
Deretter gjøres det aktsomhetsvurderinger slik det er beskrevet i UNGP: 
-Grundig kartlegging av risiko og utforming av handlingsplaner for hvordan håndtere den mest alvorlige eller potensielle risikoen i leverandørkjeden, for eksempel barnearbeid.
-Implementere arbeidet i virksomheten, spesielt i innkjøpspraksisen, samt kommunisere hvordan risikoen eller skaden er håndtert.

OECDs kontaktpunkt i Norge sammen med IEH holder i disse dager på å lage en kortveileder til næringslivet som på en lettfattelig måte forklarer praktisk bruk av aktsomhetsvurderinger.

Mange bedrifter bruker mye penger på inspeksjoner på fabrikkene. Det kan være nyttig når en skal sjekke om praksisen stemmer overens med retningslinjene, men inspeksjoner gir alltid ikke det sanne bildet. For eksempel var det en rekke undersøkelser i forkant av tragedien på Rana Plaza – tekstilfabrikken som kollapset i Bangladesh i 2013 – som viste at HMS-systemene var på plass. Inspeksjonene er ofte bare et symptom på et større problem og fører ikke til varige løsninger. Derfor bør også bedriften engasjere seg i prosjekter som bidrar til strukturelle, varige forbedringer hvor arbeidstakerrettighetene er helt avgjørende.
I Bangladesh har IEH sammen med sine søsterorganisasjoner i Danmark og Storbritannia etablert Blended Learning som gir arbeiderne og ledelsen opplæring i rettigheter og plikter. Ved hjelp av digital trening med QuizRR og fysisk trening kan arbeiderne kreve sine rettigheter gjennom kollektive forhandlinger som igjen gir bedre arbeidsforhold og bedre kvalitet på produksjonen.

Hvis din bedrift bruker aktsomhetsvurderinger på hele forretningspraksisen og i tillegg deltar i prosjekter som skaper varige forbedringer, så kan ingen beskylde din virksomhet for å drive «bærekraftvasking».

Dette er noen av de viktigste bærekraftmålene for næringslivet:

Mål nr. 6: Rent vann. Mange selskaper har vannkrevende prosesser i sin produksjon, og bør ta bærekraftsmål 6 om rent vann og gode sanitærforhold på alvor. Behovet for rent vann anslås å være 40 prosent høyere enn tilgangen i 2030, ifølge FN.

Mål nr 8: Anstendig arbeid. Enhver arbeidsgiver – ikke minst virksomheter med globale leverandørkjeder – må jobbe for å sikre anstendig arbeid og økonomisk vekst. Dårlige arbeidsforhold kan gi økende antall streiker i en rekke produksjonsland. Millennials – fremtidige arbeidstakere – vil velge å jobbe for de «gode».

Mål nr. 12: Ansvarlig forbruk og produksjon. Forbrukere, offentlig sektor og næringslivskunder blir stadig strengere i sine krav til produksjonen av varene kjøper. Det gjør det mer krevende å overleve for bedrifter som ikke klarer omstillingen.

Mål nr. 13: Stoppe klimaendringene. Med ekstreme og stadig mer synlige konsekvenser av global oppvarming, bør alle virksomheter – private selskaper, organisasjoner og offentlig forvaltning – forstå sin rolle og jobbe målrettet for å redusere negativ påvirkning.

Mål nr. 17: Partnerskap for handling. For å oppnå bærekraftsmålene må det inngås nye og globale partnerskap der ulike parter går sammen om å finne løsninger og samarbeide om forbedringer for mennesker og miljø.